mobbing er ikke lengre forbeholdt skolen

Deler av dette innlegget har jeg hatt i utkast siden 2012, har helt glemt det av og egentlig med god grunn. Hadde ikke tenkt å poste det (sånn som alle andre bloggere sier, haha) men hvorfor ikke. Men jeg sitter konstant med en klump i halsen når jeg poster slike innlegg, innlegg “med mening”. Jeg er så redd for å glemme noe, redd for å se tilbake og tenke “faen, det skulle jeg skrevet. . .”, redd for at det skal bli feil og ikke sånn som jeg ønsket det. Men, man kan jo alltid gjøre noe annerledes, uansett hva. Så det er vel best å ikke tenke så alt for mye over det og bare skrive. Skrive og publisere.

______________________________________________________________________

Vi alle har opplevd mobbing en eller annen gang. Kanskje du var den som mobbet, kanskje det var du som ble mobbet, eller kanskje du bare rett og slett har sett på at noen ble mobbet. Selv kan jeg vel i grunnen huke av for alle disse alternativene, selv om jeg aldri har vært en direkte mobber selv. Jeg har vel mer, ja, plaget folk og kommet med kommentarer. For jeg var fæl å ta igjen da jeg var yngre når jeg selv ble plaget, og som oftest tok jeg igjen hver gang jeg selv fikk gjennomgå. Det har aldri stått på at snakketøyet mitt ikke skulle være i orden, haha. . . Men å huske at man har blitt pirket på store deler av grunnskolen, det unner jeg ingen.

Jeg flyttet jo fra Lofoten til Harstad da jeg var 12 år. Jeg flyttet bokstavelig talt fra en verden der alt var akseptabelt, til en verden der alt ble dømt. Husker jeg hadde fått noen røde striper i håret før jeg flyttet, synes det var såå fint og jeg var utrolig fornøyd. Helt til jeg fikk høre fra en av jentene i klassen at det var noe av det styggeste hun hadde sett. Husker enda skuffelsen og hvordan jeg med en gang sa at det var ett uhell og at det egentlig ikke skulle bli såå mye farge.

Så begynte jeg på ungdomsskolen og synes det var så skummelt. Jeg hadde enda ikke helt kommet inn i dette med hvilke klær som kunne brukes, men jeg prøvde i alle fall. De andre hadde fine, trange bukser, klær fra bikbok og alt det som var “in”. Jeg hadde noen klær fra bikbok, men ellers måtte jeg improvisere siden jeg ikke hadde all verden med penger. Jeg husker spesielt buksene, jeg måtte bruke en “vanlig” bukse med strekk rundt beina for at den skulle sitte, mens de andre hadde tettsittende bukser. Dette var noe som ble lagt merke til, og jeg husker jeg ble ledd av. Jeg gikk rett og slett ikke kledd etter den rette “dresscoden”.

Jeg har også opplevd å se jenter kaste bursdagsinnbydelsen fra meg. Den følelsen var ikke noe særlig. Vite at man har styrt og ordnet til for å feire bursdag, fikset alt for at det skulle bli bra – så ser du at innbydelsen blir kastet i søpla mens de ler. 

Da jeg var enda yngre husker jeg også en episode. Det var halloween. Jeg hadde ikke kostyme, så mamma klipte opp en stor, svart t-skjorte og laget kostyme av, sminket meg i fjeset og gjorde meg klar. Men det var ikke godt nok, jentene jeg skulle gå halloween med ville ikke gå med meg siden jeg ikke hadde “butikk-kostyme”. Heldigvis for meg ordnet det seg etter en stund, og jeg fikk gå likevel. Men er det noe som stikker i hjertet til barn – så er det å bli utelatt. Når man blir utelatt med vilje. Når man vet at man ikke er ønsket.

Jeg har heldigvis hatt gode venner hele tiden, både da jeg bodde i Lofoten og da jeg kom til Harstad fikk jeg venner ganske fort.

Men da jeg var 12 år var det ikke på langt nær like ille som det er for 12-åringer nå til dags. Jeg synes synd i de som er 12 år i dag og føler det på denne måten, for presset er desto større den dag i dag. 2006 var ikke ille i forhold til 2014. Jeg tror ikke jeg hadde taklet å skulle flytte som 12 åring til byen nå. For nå har du instagram, facebook, KIK og gudene vet hva de ikke bruker av sosiale medier og apper nå til dags, hvor de også får slengt kommentarer etter seg. Mobbing er ikke lengre forbeholdt skolen. Jeg ser daglig stygge kommentarer på instagrammene til små jenter på 11-12 år, kommentarer om at de ser ut som flodhester, at de er stygge og ellers kommentarer som rett og slett går på å rakke ned på hverandre. Men det er jo ikke kun jenter som kommenterer offentlig, for guttene kan være like gode.

Og som de jentene krangler nå om dagene! “alle mot 1” er noe jeg ser praktiseres veldig ofte, og som stikker veldig i hjertet å se. At èn jente skal måtte forsvare seg mot flere som rotter seg sammen, det er bare trist. Det er så unødvendig og slemt. Og det er jo ikke fornuftige krangler heller (ikke at krangler bruker å være fornuftig), det kan være noe så teit som “du hermer etter meg!!” eller “hvorfor gjør/sier du det?” som eskalerer seg til drittslenging.

Man må vel bare innse at uansett hvor mye man prøver, uansett hvor mye man håper, så får man ikke bort mobbing. Ikke 100% i alle fall. Men det betyr jo ikke at man ikke skal jobbe med seg selv og de rundt oss – for man kan jo faktisk gjøre en forskjell, uansett om det “kun” er èn person du får til å endre seg. Om man lærer barn at man skal dra hverandre opp, og ikke ned, så kommer vi nok langt. For sosiale medier kan være en bra ting når det kommer til å dra opp selvtilliten til unge jenter, men som oftest er det med på å gjøre det stikk motsatte. Jeg hadde nok aldri lagt merke til hvor ille det faktisk er, om jeg ikke hadde hatt søsken som er i den alderen. Det er så ofte jeg har hatt lyst til å ringe foreldrene til enkelte jenter, spørre dem om de er klar over hvordan de holder på, hva de legger ut, hva de skriver. Men forhåpentligvis har foreldre en viss anelse, og forhåpentligvis kontroll, over hva barna deres poster her og der. At foreldrene har passord tilgang til alt av chattesider og nettsteder barna er medlem, skulle nesten vært obligatorisk. Og jeg håper virkelig de fleste har det.

Jeg føler nesten at på nettet er man plutselig 18, når man egentlig bare er 12.

2 kommentarer
    1. Holy. Jeg lå og leste dette med munnen åpen, helt sjokkert. Mulig jeg er blind eller at jeg bare var heldig som gikk hele 1.-10. På en og samme, lille skole hvor så og si ingen ble mobbet.. (I hvert fall ikke på den måten!!!!) – jeg har helt vondt i meg etter å ha lest dette. Synes også synd i søstrene mine på 14 (tvillinger) som må være unge i denne tiden. for et press. Skjønner jo hvorfor mamma skjemmer dem bort i et samfunn som dette…. 🙁

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg