Noen ganger tar jeg meg selv i å irritere meg over enkelte folk og deres fantastiske evne til å være sjalu. Og det er ikke nok med å bare være sjalu – man skal også nekte så mye for at man er det, at man til slutt lever i fornektelse selv. Etter en stund er det ikke nok med sjalusi heller, de går rett og slett over til å mislike personene. Om noen ønsker å leve ut drømmen sin, oppnå noe eller bli suksessfulle så la de gjøre det. Bare fordi du ikke kommer deg noen vei i livet trenger du ikke prøve å stanse de som sikter høyt.
Noe jeg virkelig ikke kan skjønne er hvordan folk ikke kan unne sine egne venner sukess engang. Hvordan enkelte klarer å legge hat på vennene sine fordi de er så dødsens sjalue. Hva skjedde med å være glad på andre sine vegne? Og dette burde hvertfall slå inn når det er snakk om venner. Man skal ikke begynne å snakke nedlatende om vennene sine og få suksessen deres til å bli noe negativt, eller få det til å virke ufortjent. Alle som oppnår noe har jobbet hardt for å fortjene det og ingen har rett til å ta fra folk stoltheten. Når man har et talent og ønsker å gjøre noe med det – så har man all rett til å gjøre det uten å bli hatet. Eller kanskje jeg tar helt feil? Enkelte ting er bare uskrevne regler, men noen liker å følge janteloven til punkt og prikke. Grow up og get a grip, det er bare latterlig.
Jeg vet hva jeg snakker om, Sophie Elise er bestevenninnen min og hun har oppnådd mer enn noen andre 18åringer på bare noen år. Hater jeg henne for det? Nei. Rakker jeg ned på henne for det? Nei. Forlater jeg henne for det? Nei. Misunner jeg henne? Ja. Unner jeg henne det? JA! Og det er slik det skal være. Jeg støtter henne 100% og er der for henne. Det kunne aldri falt meg inn å bli så sjalu på henne at jeg rett og slett gikk mot henne og begynte å rakke ned på henne.
