jeg har depresjon

De siste månedene har for meg vært veldig tunge. Jeg har slitt psykisk, og uten å ha vært hos en lege er jeg ganske sikker på at jeg har hatt depresjon (hilsen meg som setter diagnoser etter symptomer funnet på nettet) – og enda har det bare i en mye, mye mindre grad. Jeg tror det kommer av at jeg har stresset ekstremt mye i det siste og hatt det tungt, uten at jeg orker å brette ut om alt her, det blir for personlig for meg. Men når man har mye å tenke på og føler at hodet ditt bare er kaos, kommer det til et punkt der du bare slipper alt og rett og slett gir faen i alt til slutt. Dit kom jeg, der er jeg. Jeg sluttet å bry meg, noe som overhodet ikke er bra.

Det har vært spesielt tungt for meg siden jeg sliter ekstremt med å åpne meg og snakke med andre. Jeg klarer bare ikke. Dette har jo egentlig bare ført til at det ble verre etterhvert som dagene og ukene gikk. Men jeg blir alltid litt ekstra nedfor når det er vinter og mørkt også, i tillegg til at jeg har vært plaget med å være mye syk de siste månedene og fått diagnosen fibromyalgi. Men nå som det begynner å bli lysere tider blir jeg naturlig nok litt lettere til sinns, selv om jeg ikke kan gjøre stort med sykdommen.

Spesielt tungt har det vært siden det har gått ut over alle jeg omgås. Jeg har hatt et humør som plutselig har gått fra topp til bunn på kun sekunder, og jeg har følt meg som en tikkende bombe. Jeg har ikke klart å være spesielt sosial, og ikke klart å være i settinger hvor jeg har vært nødt til å føre samtaler eller gjøre noe. Jeg har derfor kun vært hos for eksempel Tina, der jeg vet at jeg kan bare komme å være uten å måtte si noe, uten å måtte gjøre noe. Også har jeg konstant prøvd å gå med en maske, så godt jeg har kunnet.

For å skulle forklare best mulig hva som har foregått i hodet mitt, her er et innlegg jeg skrev i midten av januar men aldri postet. Det er sikkert mange andre som føler det slik jeg har gjort i det siste, og jeg har egentlig ingen trøst å gi. For meg gikk det bare over, jeg bare plutselig innså plutselig at “¨åj, nå har jeg gått i flere dager uten å ha det fælt”. Men noe jeg anbefaler alle er å snakke om problemene dine, få hjelp fra noen. Om det er familie, venner, lege eller psykolog. For DET hjelper. Åj, det er lenge siden jeg har skrevet noe personlig merker jeg. . .

Jeg føler meg helt alene, selv om jeg egentlig ikke er det. Jeg har jo masse venner, mange å være sammen med. Jeg vil jo at noen skal skjønne hva jeg føler og hvordan jeg har det. Men så klarer jeg ikke forklare hva jeg tenker og føler, klarer ikke sette ord på det. Jeg vil bare være alene, men samtidig vil jeg ikke det. Jeg vil jo ikke sitte alene i et mørkt rom med tankene mine. Jeg vil egentlig bare være sammen med folk hele tiden og få tankene bort, selv om de ikke blir borte likevel. Men for en liten stund, så er ting litt mer greit. Jeg har lyst til å dra langt vekk og ikke fortelle noen om det, bare dra å stenge alle ute. Ikke svare på noen meldinger eller telefonsamtaler. Jeg vil sitte alene, tenke og føle. Selv om jeg egentlig ikke vil det. Jeg vil jo være sammen med vennene mine hele tiden, ha noe å gjøre. Jeg føler meg nesten som to personer. I det ene øyeblikket er jeg smilende, glad og utadvendt. I det neste ligger jeg på sofaen i fosterstilling og surker. Jeg føler nesten at jeg ikke vet hvem jeg selv er lengre.


Så har jeg skrevet, slettet, skrevet, slettet. Lagret i arkivet og tenkt at jeg skulle poste det. I morgen. I kveld. Hatt så lyst å dele dette for at kanskje vennene mine skal forstå meg, men så har jeg ikke klart. For jeg er jo ikke en veldig åpen person, så naturlig nok er jeg ikke mer åpen på bloggen. Også vil jeg jo ikke at familien skal bekymre seg eller tro jeg har det helt forferdelig, for det har jeg jo ikke. Som alt annet går ting over og det er nok folk som har det verre enn meg. Jeg klarte omsider å åpne meg halvveis til Tina, og det hjalp veldig at jeg i alle fall hadde èn person som skjønte litt mer.

Jeg klarer å skrive dette nå fordi jeg føler meg bedre, og har hatt det bra en god stund. Også skriver jeg det for at folk som kanskje føler det samme skal skjønne at andre er i samme situasjon. Jeg liker i alle fall å lese om andre som har det som meg, da er jeg plutselig ikke alene. Det er kanskje vanskelig for folk å forstå hvorfor jeg har hatt det sånn siden jeg ikke skriver om det, men det blir for personlig og for mye. Men jeg føler i alle fall at ting faller på plass for meg nå, sakte men sikkert
– selv om jeg kanskje egentlig ikke har manglet noe som helst. 

8 kommentarer
    1. Jeg forstår godt hva du går gjennom. Det er ikke lett, for man føler seg så svak og alene. Jeg for min del, slet med spiseforstyrrelse og angst i tillegg, så jeg ble tvunget til psykolog. Da var jeg veldig langt nede, men det hjalp å snakke med noen. Selv om jeg der og da satt og tenkte at det ikke gjorde det. Så har ting blitt litt lysere for meg. Jeg sluttet å gå dit etter et halvt års tid, og tenkte jeg klarte resten på egenhånd.. Det har vel ikke gått såå bra. Jeg klarer fortsatt ikke være sammen med vennene mine, og jeg går konstant med en maske.. Min nærmeste venninne og kjæresten min vet om alt, og de har begge vært en enorm støtte. Så, det er greit å snakke med noen og åpne seg helt. Da viser de mye mer forståelse , om su sier du ikke vil være med på boe feks. Så slipper du komme med et hav av unnskyldninger på hvorfor du ikke kan. Det finnes lys, og selv om det er ekstremt vanskelig å komme seg ut av, så er det fullt mulig! Jeg sliter enda, men jeg har kommer er godt stykke. Det som hjalp meg mest var vel å snakke med noen av de rundt meg og se at de fortsatt var glad i meg, og prøvde å forstå. Når jeg ble deprimert sluttet jeg med dans, som var noe jeg virkelig elsket! Men fordi deg ga meg ingenting lenger.. Fordi jeg var så jævla likegyldig til alt. Nå har jeg orøvd å starte igjen, og jeg merker at det gir meg litt mer glede igjen. Så, jeg føler heg er på vei oppover igjen. Prøv å snakk med noen, selv om det er vanskelig. Klarte det ikke før etter laang tid selv.. Og finn deg en hobby som du liker, det kab hjelpe. Man må bare ta det første steget. Har lest bloggen din i lang tid, og jeg vet du skal komme deg over dette. Jeg har tro på deg! Stå på, og lykke til videre. Snart så blir ting lysere skal du se <3 masse klemmer til deg

    2. Du er ikke alene. Jeg startet å bli deprimert for 1 år siden. Jeg følte at jeg bare mistet flere og flere jeg trudde jeg var gode venner med. Følte meg mer og mer alene. Gråt hele tiden. Trente mer enn jeg spiste. Ting ble bare verre og verre for min del. Jeg klarte ikke å åpne meg, hatet å snakke om hva som foregikk inni meg. Fordi jeg tenkte at ingen ville forstå hvordan jeg hadde det uansett, så da holdt jeg det heller inni meg. Jeg tenkte ofte å gå til helsesøster, men jeg var kommet til det stadie hvor jeg var redd for å gjøre det. Redd for å snakke om følelsene mine. Ting ble litt bedre da jeg startet i 1 klasse på videregående, men er fortsatt ikke helt 100% frisk. Sliter fortsatt med en slags angst med å snakke med andre jeg ikke kjenner. Jeg er så redd for å ikke være god nok eller at jeg skal bli såret. Men jeg jobber med det. Har snart tenkt til å snakke med noen, for kanskje det vil hjelpe meg med å bli bedre.
      God bedring. Ting kommer til å bli bedre, det tar bare lang tid. Gjør ting som gjør deg glad, og vær med personer som gjør deg glad. Så kommer ting til å gå lettere og bli bedre. Klem <3

    3. Aww, jeg har følt det samme. Hadde bare vært enklere om du hadde skrevet hvorfor. Men skjønner at det er vanskelig!

    4. Synes det er kjempeflott at du står frem om dette, for det er mange som sliter med det samme som deg. Selv om vi i 2015 er kommet mye lengre angående å være åpne om depresjoner, er det mange som ikke våger å fortelle om dette. Blogginnlegget ditt kan hjelpe mange andre som kanskje sliter med det samme, og som kanskje ikke har stått frem.
      Gir deg en stor klem <3 Stå på, og du er ei kjempeflott ung jente med store ressurser.
      Ønsker deg en kjempefin mandag, og ei kjempefin og god uke 🙂
      Hilsen Toril

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg