Å ha søsken som har andre foreldre har i alle år for meg vært litt vanskelig. Jeg føler meg på sett og vis som enebarn, selv om jeg har fire søsken. To hos mamma og to hos pappa. Eller for å være presis, “halvsøsken”, som veldig mange har en trang til å påpeke. Jeg står på en måte i midten alene, søskene mine har jo tross alt en hel familie jeg ikke er en del av genetisk sett. Også er de jo hverandre og de er hverandres “helsøsken”.

Misforstå meg ikke, for jeg er tonnevis fornøyd med de familiene jeg har og har kontakt med flere fra familiene til mine søsken. Besteforeldrene til to av søskene mine har i alle år vært som mine egne besteforeldre helt siden jeg var 6 år, alltid tatt meg godt imot og vært så veldig glade i meg. Og jeg er evig takknemlig for å enda ha en bestemor i Lofoten, og en bestefar som er veldig savnet da han nettopp gikk bort.. ♥

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men samtidig er det litt sårt å skulle stå her alene, på en måte. Og spesielt når man får slengt etter seg at man bare har halvsøsken. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra at det må poengteres når jeg omtaler dem som søsken. «men dere er jo bare halvsøsken, sant?» Hva får de ut av det? Hva er greia liksom? Er det ikke like mye søsken om man har forskjellige foreldre? Jeg kan skjønne de som spør og som faktisk lurer på om man er helsøsken, eller har samme foreldre. Men greia er de som må poengtere det. De som vet det veldig godt og ikke trenger å få det bekreftet. 

Jeg kjenner ikke jeg blir sur når det blir sagt, men jeg blir lei meg. Lei meg fordi jeg har hørt det så mange ganger, og spesielt fra folk som har helsøsken. Og selv om de kanskje ikke mener det sånn høres det nesten ut som de sier det på en nedverdigende måte. Og man skulle tro at etter å ha hørt det i mange år, så ville jeg ha kommet på et svar som føltes naturlig ut. Et motsvar som kanskje kunne sette dem litt ut og få dem til å forstå at «bare» halvsøsken er jo like forbanna bra som alle andre søsken, og at man ikke trenger å poengtere det. Men det er like ubehagelig å svare på det hver gang, og jeg blir like satt ut.

Uansett hvor sprøtt det er å skulle si noe sånt – så er jeg takknemlig for at mamma og pappa ikke forble sammen. For hadde de det hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt 4 småsøsken den dag i dag. Jeg hadde i alle fall ikke hatt de fire som jeg har nå. Kanskje hadde jeg vært enebarn, eller kanskje hadde jeg bare hatt en søster. Jeg er så glad for at jeg har fire små som ser opp til meg, er glade i meg og som jeg kan skjemme litt bort når det passer seg. Jeg er glad for å få ta del i livene deres og se på at de blir eldre, kanskje til og med være med på å lære dem noe nytt.

Jeg elsker å være storesøster. Og det er den fineste gaven mamma og pappa noen gang har gitt meg.