Jeg har blitt fortalt av venninner at jeg er en person som alltid har gode råd og som hjelper dem når det kommer til gutter. Jeg vet ofte hva som må gjøres eller sies og hjelper dem jo selvfølgelig om det er noe jeg kan gjøre. Hvorfor i alle dager klarer jeg aldri å ta til meg mine egne råd da og hjelpe meg selv? Det er lett å få andre til å gjøre det, men verre med meg selv. Jeg kan si “slutt å snakk med han” så klarer jeg ikke å gjøre det selv engang. Føler nesten det blir litt falskt av meg. Det er som om jeg lever i fornektelse – jeg vet at alt blir verre om jeg gjør ting, men likevel gjør jeg det. Føler at jeg egentlig bare tester grensene for å se hva som skjer, enda jeg egentlig vet veldig godt hva konsekvensene av det jeg gjør, blir.
Sannheten i dette er vel at jeg ikke orker, klarer ikke, har ikke selvdisiplin nok. Jeg går lei av å vente, jeg hater å vente. Derfor blir det til at jeg går tom for tålmodighet og heller går mot alt jeg tror på, alt jeg sier. Jeg har blitt såret så mange ganger, utallige ganger og flere skal det vel bli opp gjennom årene. Jeg vet at det for det meste er min egen feil, at jeg er jeg som har skyld i det selv. Dette vet jeg så utrolig godt. Men – jeg klarer uansett ikke å gjøre noe med det, jeg klarer bare ikke. Føler at jeg aldri kommer til å finne that special one, en som får meg til å smile og gjøre meg lykkelig. Føler at den sjansen har gått forbi meg, er borte. Men selvfølgelig er det feil, jeg vet jo at jeg tar feil.
