2007. Juni. Jeg hadde bodd nesten ett år i Harstad og hadde blitt kjent med nye folk. Men fremdeles var jeg kanskje “hun nye”. Siden jeg fyller år midt i juli skulle jeg feire bursdagen min før skoleslutt. Pappa hadde kjøpt inn nye hagemøbler og reisesenger, så jeg kunne feire på verandaen og ha overnatting etterpå. Jeg hadde med meg innbydelsene på skolen og inviterte en god del jenter. To av dem kastet innbydelsen i søpla mens de lo, når de trodde jeg ikke så på. Akkurat det har brent seg fast i minnet, og vil nok for alltid være noe jeg husker. Sammen med følelsen av skuffelse.

Dagen kom. Jeg tror 3-4 av de jeg hadde invitert, møtte opp. Det gjør oppriktig vondt å skrive om dette og på en måte “innrømme” det, selv om det alltid har vært ekte. Og jeg synes synd på meg selv. Eller, jeg synes ikke synd på MEG direkte, men på 12 år gamle meg i 2007. For jeg husker at det som gjorde meg mest trist etter den dagen, var tanken på at pappa hadde handlet inn nye møbler til bursdagen min – også hadde han egentlig ikke trengt det. Og jeg var flau. Flau over at de jeg hadde invitert ikke møtte opp eller ga beskjed om at de ikke kunne komme. Og jeg var lei meg. For at de ikke ville feire bursdagen sammen med meg.

Dette har gjort meg til en usikker person nå i ettertid når jeg skal arrangere ting. Jeg blir supernervøs for å invitere til for eksempel bursdag. Jeg ELSKER å ha bursdag og tanken på å feire bursdag. Men jeg er livredd for at folk ikke skal møte opp. Jeg feiret bursdagen min i helgen, og brukte over en måned på å invitere alle jeg ville. Fordi jeg var redd for at ingen skulle trykke på “skal”. Også blir jeg irritert på meg selv, og smålig flau, for at jeg har slike tanker.

Men så ble jeg ikke så flau når 3 stykk meldte avbud dagen før og jeg det eneste jeg tenkte var “jeg skjønte dette kom til å skje.” og jeg ville egentlig bare gråte. Den første hadde visst det i flere dager, men ventet til dagen før med å si i fra. Hun andre fikk plutselig noe som kom opp, noe som er forståelig. Og hun tredje ga ikke beskjed overhode, jeg måtte spørre. “Men hva betyr det om jeg sier i fra dagen før, eller en uke før? Jeg kan jo fremdeles ikke komme. Skal du liksom avlyse?”. Det som betyr noe, er hvis flere tenker samme tanken. Har man invitert 10 stk og 5 melder avbud dagen før, så sier det seg jo selv at man kanskje vil gjøre om på ting. Eller utsette det om mange nok ikke kan møte opp. Men da er man jo nesten avhengig av at folk sier i fra når de vet.

Og historien min fra 2007 er alt annet enn unik. Barn opplever dette stadig og jeg mener det er viktig at foreldre er obs på det, og følger med om barna deres blir invitert i bursdager. I mitt tilfelle var jeg heldig fordi noen møtte faktisk opp. Jeg vet at andre barn opplever at INGEN kommer og det er forferdelig trist. Man kan skjønne at livet noen ganger kommer i veien og noen helger er man opptatt med andre ting. Men det koster ingenting å si at hei, i dag passer det faktisk ikke for meg. Det koster ingenting å melde avbud. Jeg tror man er bortskjemt med alt for mange valg i dag. Det er for lett å si “kanskje” i frykt for at man skal låse seg, også kommer noe bedre opp. Men da er det nesten bedre å si nei.

Jeg skal prøve å holde meg saklig. Selv om det natulig nok er litt vanskelig å skulle holde en saklig tone her. Blir uansett et langt innlegg merker jeg, siden det skal godt gjøres å korte ned, haha.

Kommer kanskje ikke som noen overraskelse at det er “mannegruppa ottar” jeg snakker om, gruppa som har hatt rundt 38.000 medlemmer hvor alle er menn. Deres lille fristed, som de så fint sier, hvor de kan dele morsomme vitser og bilder uten at vi damer/jenter/kvinner skal få innsyn eller forstyrre dem i deres lille hule. Og i gruppereglene er det spesielt to ting som skal følges; ingen pedofili, ingen pornografi. To regler som har blitt brutt så til de grader. Og er du medlem av denne gruppen og ser noe du mener ikke hører hjemme der, så får du heller ikke rapportere innlegget – for en annen regel er at rapportering av innlegg er ikke tillatt.

Først og fremst: det GLEDER mitt hjerte å se at medlemstallet stadig går ned, og spesielt å se at jeg har mindre venner som er medlem der nå – enn det var i går. De har på bare noen dager mistet over 10.000 medlemmer. Det gleder meg at noen menn ser hvor tåpelig opplegg dette er og velger å ta avstand for å ikke bli assosiert med gruppen, der har man “ekte mannfolk”. Som det forøvrig påstås at alle i gruppen er… Vel, vel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skal ikke bli fanatisk å slette vennene mine som er medlem der. For selv om et knippe mannfolk har postet ekstremt ufine ting der er det ikke gitt at alle gjør det. Noen er jo også medlem for research for eksempel. Jeg trenger ikke komme med eksempel her – men dere vet nå hvordan det er å dra alle under en kam. Det er sjelden populært for de det går ut over og det er sjelden riktig å gjøre det. Selv om jeg absolutt råder alle til å melde seg ut, da et medlemsskap der uansett ikke ser så bra ut.

Jeg synes bare man skal få en ting klart, da det kan virke som at noen ikke har skjønt det? Man lager ikke vitser om pedofili, incest, voldtekt, overgrep eller kommer med trusler mot andre som enkelte i gruppen har kommet med. Man truer ikke 13 år gamle jenter, (man skal forøvrig ikke true NOEN) hva er det som får folk til å true BARN? Man sier ikke at folk fortjener å bli voldtatt. Man sier ikke at folk fortjener bank og det som verre er. Man trakasserer ikke mennesker. Man henger ikke ut mennesker, for eksempel i form av å spre bilder av seksuell karakter. Man bare gjør ikke sånt.

Det er godt mulig at enkelte ting som ser stygge ut på papiret akkurat dekkes av ytringsfriheten (refererer nå til en uttalelse fra kripos tidligere i år) og at man ikke kan bli straffet for å si eller skrive det – men fy faen. Alle har hørt om normal folkeskikk og de fleste innehar filter som fanger opp hva som ikke burde/burde bli sagt på det o-store internett og generelt sagt i det hele og store. Også må jeg bare føye til at det er jo ganske flaut og ikke minst ganske ulogisk at krenkende ting og vitser om incest/voldtekt kommer fra FEDRE SELV? It makes no sense for meg at mennesker som selv har barn skal kunne tulle om sånne ting. Selv om det såklart ikke hører hjemme noen plass at noen skal tulle om sånt, så sjokkerer det meg litt ekstra.

Så er det dette lille stuntet deres, da. “For å bevise at de ikke er dårlige mennesker” startet de altså en innsamlingsaksjon for barnekreftforeningen. Kudos til barnekreftforeningen for å stoppe denne aksjonen. Jeg vet det er blandet med meninger om akkurat dette, men jeg synes det var helt rett gjort av dem. Noen av de som donerte la ved utrolig ufine tekster som inneholdt både det ene og det andre, noe som ikke kan aksepteres. Jeg har full forståelse for at de ikke vil bli assosiert med en slik gruppe og sånne folk man kan finne i gruppen – og det er helt ærlig ikke verre enn at vil noen fra gruppen donere, så gjør det ANONYMT! Vil du det virkelig, så trenger du ikke gjøre det kun fordi du vil at “mannegruppa ottar” skal bli satt i et godt lys. Kan love dere at det ikke funker.

Jeg vet mange har prøvd å rapportere gruppen, meg selv inkludert, uten at det har gitt resultat. Jeg fikk til og med svar fra facebook om at rapporteringen var gjennomgått og gruppen fjernet fordi den strider mot facebook sine retningslinjer. LIKEVEL er den enda oppe?? Skjønn det den som kan.

Det sies at all PR er god PR, men ække alltid det skjønneruuuu. Og GODT ER DET. Selv om administratorene skryter noe fælt over at de har fått så mange forespørsler nå mens alt har vært i media. Blir jo ikke overrasket egentlig, de pedofile stiller seg vel i kø nå for å få innsyn i gruppen.. Håper gruppen blir tatt ned og jeg er veldig glad politiet tar dette alvorlig. 

Og til dere som har blitt hengt ut – faen dere er rå og tøff som står frem med navn og forteller til media! Så håper jeg det går bra med dere.

Takket være facebook får jeg hver dag vite hva jeg gjorde på samme dag for x antall år siden. Noen ganger til min store fortvilelse og noen ganger til min store glede. I dag fikk jeg opp varsel at for fire år siden ble jeg fadder via WWF til neshorn og tigre. 250kr totalt som går til WWF hver måned. Det er noe jeg donerer med glede, og ikke en eneste gang har jeg tenkt “faen det var kjipt” når pengene har gått ut fra konto. Det er penger jeg likevel hadde brukt til middag på en søndag liksom, det er altså ikke så veldig kjipt å gå glipp av.

Og for ikke å snakke om gleden når jeg mottar nyhetsbrevet fra WWF og de forteller meg at antall tigre i verden har gått opp – ALTSÅ!! ♥ ♥ ♥ Det er de små gledene i hverdagen. Jeg er ikke en person som engasjerer meg så mye og jeg leser meg ikke side opp og ned, men jeg har funnet ut at dette er en ting jeg vil støtte opp under og ikke minst har jeg muligheten til å gjøre det.

Man trenger ikke donere store summer, minstesummen er 125kr og som man sier – alle monner drar. Les gjerne mer på WWF sine hjemmesider HER. Som jeg liker å si: alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Det er ikke så alt for mye som skal til 🙂 Og man trenger ikke støtte WWF heller, alle finner sin egen hjertesak som de ønsker å støtte. Men jeg synes helt ærlig alle burde støtte noe. Også får man skattefradrag da, så helt ærlig; hvorfor skal man IKKE støtte saker? Jeg bare lurer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

HER kan du bli fadder, og jeg håper i alle fall noen av dere tar steget. Du kan bli fadder for rovdyr, elefanter, neshorn, tiger, isbjørn og panda – selv om jeg egentlig tror alle donasjoner går litt til alt, ikke kun til det dyret du velger å bli fadder på.

Bildet under her sier sitt.

Å ha søsken som har andre foreldre har i alle år for meg vært litt vanskelig. Jeg føler meg på sett og vis som enebarn, selv om jeg har fire søsken. To hos mamma og to hos pappa. Eller for å være presis, “halvsøsken”, som veldig mange har en trang til å påpeke. Jeg står på en måte i midten alene, søskene mine har jo tross alt en hel familie jeg ikke er en del av genetisk sett. Også er de jo hverandre og de er hverandres “helsøsken”.

Misforstå meg ikke, for jeg er tonnevis fornøyd med de familiene jeg har og har kontakt med flere fra familiene til mine søsken. Besteforeldrene til to av søskene mine har i alle år vært som mine egne besteforeldre helt siden jeg var 6 år, alltid tatt meg godt imot og vært så veldig glade i meg. Og jeg er evig takknemlig for å enda ha en bestemor i Lofoten, og en bestefar som er veldig savnet da han nettopp gikk bort.. ♥

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men samtidig er det litt sårt å skulle stå her alene, på en måte. Og spesielt når man får slengt etter seg at man bare har halvsøsken. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra at det må poengteres når jeg omtaler dem som søsken. «men dere er jo bare halvsøsken, sant?» Hva får de ut av det? Hva er greia liksom? Er det ikke like mye søsken om man har forskjellige foreldre? Jeg kan skjønne de som spør og som faktisk lurer på om man er helsøsken, eller har samme foreldre. Men greia er de som må poengtere det. De som vet det veldig godt og ikke trenger å få det bekreftet. 

Jeg kjenner ikke jeg blir sur når det blir sagt, men jeg blir lei meg. Lei meg fordi jeg har hørt det så mange ganger, og spesielt fra folk som har helsøsken. Og selv om de kanskje ikke mener det sånn høres det nesten ut som de sier det på en nedverdigende måte. Og man skulle tro at etter å ha hørt det i mange år, så ville jeg ha kommet på et svar som føltes naturlig ut. Et motsvar som kanskje kunne sette dem litt ut og få dem til å forstå at «bare» halvsøsken er jo like forbanna bra som alle andre søsken, og at man ikke trenger å poengtere det. Men det er like ubehagelig å svare på det hver gang, og jeg blir like satt ut.

Uansett hvor sprøtt det er å skulle si noe sånt – så er jeg takknemlig for at mamma og pappa ikke forble sammen. For hadde de det hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt 4 småsøsken den dag i dag. Jeg hadde i alle fall ikke hatt de fire som jeg har nå. Kanskje hadde jeg vært enebarn, eller kanskje hadde jeg bare hatt en søster. Jeg er så glad for at jeg har fire små som ser opp til meg, er glade i meg og som jeg kan skjemme litt bort når det passer seg. Jeg er glad for å få ta del i livene deres og se på at de blir eldre, kanskje til og med være med på å lære dem noe nytt.

Jeg elsker å være storesøster. Og det er den fineste gaven mamma og pappa noen gang har gitt meg.

Alle har vel til nå fått med seg det fryktelige terrorangrepet i Paris for noen dager siden. Det er helt utenkelig at folk kan være så forbanna feige og ondskapsfulle mot andre mennesker, og det gjør meg så sint og lei meg. Jeg har holdt meg litt ekstra unna VG og dagbladet de siste dagene i frykt for å se de verste bildene, men facebook klarer man jo aldri å holde seg unna. Så da har jeg jo fått med meg at det ikke overraskende er folk som alltid skal ha noe å klage på, som bare MÅ kritisere og gjøre det til noe negativt at folk har valgt å vise sin støtte til Frankrike via nettopp facebook.

Jeg vet at det er krig hver dag. Jeg vet at det er helt vanlig at byer blir bombet og uskyldige mennesker mister livet hver-eneste-dag. Jeg sier ikke at jeg ikke bryr meg om disse landene bare fordi jeg endrer mitt profilbilde for å støtte Frankrike nå, og ikke hadde flagget til Libanon når det ble bombet dagen før Paris. Jeg prøver heller ikke å si at det er såpass uvanlig med terror at jeg kun reagerer når Paris blir målet.

Jeg kan skjønne at mennesker som er fra eller bor i byer hvor slikt skjer så å si hver dag, reagerer på at facebook ikke gir dem muligheten til å ha sitt eget flagg på profilbildene sine. Jeg kan skjønne at dette er veldig provoserende, men det betyr ikke at folk som meg, som har endret profilbilde nå, skal bli sett ned på og beskyldt for å ikke bry seg om resten av verden. Jeg er enig i at det ikke kun skal være tilfeller som dette som gjør det mulig å legge på slike filtre på profilbildene, facebook burde åpne for å ha flaggene til alle de utsatte landene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men jeg kan også skjønne at folk ikke viser like mye støtte til de landene som er utsatt for dette så å si daglig. Det er blitt såpass vanlig at sånt skjer i enkelte land at vi ikke tenker over det. Men! Det betyr jo ikke at vi ikke bryr oss. Mange donerer penger til røde kors og andre organisasjoner for å hjelpe land som er utsatt, så å ta alle under en kam blir feil. Avisene skriver jo daglig om krig, bombing og all elendigheten, i tillegg til at vi får se det på nyhetene. Så ingen blir glemt, det blir bare ikke like stort fokus på facebook. . . 

En annen grunn til at mange (i alle fall norske) velger å støtte Frankrike nå, er fordi det er et land som er ganske så likt vårt eget. Man tenker at skjer det der, så kunne det like gjerne vært her. Man kan på en måte kjenne seg litt mer igjen i Frankrike, foran for eksempel Irak eller Syria hvor det er mer vanlig at slike angrep skjer. Nok en gang – det betyr ikke at vi ikke viser medlidenhet til nevnte land heller, bare at det er litt mer fjernt enn det Frankrike er for oss. Jeg skal jo ikke snakke for alle og enhver, men jeg tenker i alle fall sånn.

Folk må gjerne ytre sine meninger, men når det kommer kommentarer som “dere gjør ingen forskjell med å endre profilbilde”, eller “doner heller penger i stedet for å endre profilbilde” NO SHIT! Tror dere folk er under den oppfatning at skifter man bilde, så gjør man en forskjell? Å skifte profilbilde indikerer bare at man støtter hverandre, og står sammen i kampen mot terror. Vi viser at vi bryr oss og ønsker dem alt godt. Jeg tror ikke at mitt flerfargede profilbilde kommer til å hjelpe Paris med å bygge byen opp igjen. Men jeg tror – og vet – at de setter pris på støtten dem får. Og donere penger. . . Skal vi donere penger til Frankrike, er det det folk mener? Frankrike er jo ikke akkurat et land hvor de lever dårlig og har bruk for donasjoner fra oss, så akkurat DEN ser jeg ikke. . .

For noen år siden var det vi som fikk støtte og gode ord fra hele verden. Akkurat nå er det Frankrike som trenger det og jeg akter å vise min støtte med å endre mitt profilbilde.

Vi kan ikke alle være mot pels, holde oss unna kjøtt, få oss fadderbarn, støtte kirkens nødhjelp, kjøpe kun sminke som ikke er dyretestet OG støtte alle saker som kan støttes. Tenk om alle skulle donert 10 kroner til hver en sak. . . Det ville blitt mye penger på en måned, altså! Men som sagt, alle kan gjøre NOE. Omså det bare er èn sak man står for, så er det godt nok i massevis. Så lenge du viser at du bryr deg – og er villig til å gjøre noe med det. Man skal ikke overbevise noen andre enn seg selv egentlig, og jeg blir ikke mer imponert av noen for at de støtter 100 gode saker – kontra en god sak. Jeg sier ikke at det er dårlig om du støtter flere ting, overhodet, men så lenge du tror på det selv og har lyst til å støtte er det det som teller 🙂 Men det er nå bare min mening!

For tre år siden ble jeg fadder til neshorn og tigre men av en eller annen grunn tok det plutselig slutt. Ikke vet jeg, jeg gikk vel tom for penger haha! Men dette er likevel noe jeg bryr meg om og synes så synd på de stakkars dyrene. Så i går tok jeg opp fadderskapet igjen og kan kalle meg lykkelig fadder til både tigre og neshorn igjen. ♥ Jeg vet det er teit å si, og i det hele tatt tenke, men jeg føler jeg har en tiger og et neshorn som nå er mine fadderbarn. Whatever makes me happy, right?

– Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe –

Jeg oppfordrer så klart alle til å bli fadre. Jeg donerer 125kr til hver i måneden, og det er 250kr som jeg sikkert uansett hadde brukt på noe ubetydelig. Så da lar jeg de gå til noe som betyr noe! Jeg får så vondt i meg for disse stakkars dyrene og får egentlig bare lyst til å adoptere alle hjem til Norge. Det går jo så klart ikke, så får nøye meg med å være fadder! Det er så mye forskjellig du kan bli fadder til, blant annet isbjørner, råvdyr i Norge og elefanter. I denne omgangen ble det neshorn og tigre – men jeg ser ikke bort fra at jeg kanskje utvider det etter hvert!

Om du vil lese mer om det å bli fadder, kan du gå på WWF.NO ♥

Folk (spesielt jenter) i dag er alt for dårlige til å rose seg selv, være stolt, gi seg selv en klapp på skulderen, skryte litt. Hvorfor skal man ikke få lov å være fornøyd om man overrasker seg selv eller gjør noe man synes er bra? Janteloven står enda sterkt, og man merker hvor hardt det blir slått ned på om noen – gud forby – skal være fornøyde over egen innsats eller oppnåelse. Man skal ikke ha lov å lykkes, ei heller være stolt av seg selv.

Hvilke signaler sender dette til unge jenter i dag, som mest sannsynlig har nok med å prøve å leve opp til sinnsyke idealene som ellers har blitt satt? Kroppshysteriet som er i dag får meg til å se rødt. Jeg vet selv at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å komme dit, i alle fall ikke helt i mål, og har egentlig slått meg til ro med det. Det er verre med de som er 12-13 år i dag. For dem er det ikke like enkelt å akseptere slik de ser ut og hvordan de er, om de stadig blir minnet på hva de “burde vært”. Da ikke bare av media, men andre unge i dag som kanskje ligger litt nærmere “det perfekte idealet” og har forstått nettopp dette.

Så, på toppen av dette – så skal det altså ikke være lov å unne andre eller seg selv suksess. Man skal ikke åpenlyst skryte av seg selv eller gi seg selv ros, for da blir du sett ned på. De unge i dag lærer at om noen oppnår noe, så må det unnskyldes av andre og man har lov å rakke ned på dem. Da har du lov å slenge dritt, “bare fordi”. Du har plutselig lov å si at suksessen skyldes noe negativt og det ikke var fortjent, selv om det mest sannsynlig var fortjent som faen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er lov å gi bort litt skryt når andre lykkes, og det er lov å gi bort skryt om du selv lykkes med noe. Det er lov å heie frem andre over målstreken. Og – det er faktisk lov å være sjalu. Uheldigvis er det også lov å ytre egne meninger i dette landet, noe jeg daglig ser folk misbruke så til de tusner over nettet. Det er ikke kult å lese en artikkel på VG om noen som har lykkes og nådd toppen, for deretter å kommentere nedlatende ting i kommentarfeltet som om du er så mye bedre. Kan du klikke “send” med god samvittighet? Gjør det deg selv til et bedre menneske?

Jeg har tidligere vært redd for å kunne skryte litt av meg selv og fortelle mine gode kvaliteter. Hvorfor er det mer sosialt akseptabelt å fortelle de negative sidene ved deg selv, fremfor de positive? For sånn er det jo. Spør du noen om de kan si 5 positive og 5 negative ting om seg selv, så kvier de seg for å si de positive – mens de negative kommer på løpende bånd.

Så en liten utfordring til dere – kommenter noen positive sider ved deg selv under her. Skryt litt! Jeg vil så gjerne høre hvilke gode kvaliteter dere har, og at dere skal være stole over dere selv 🙂

Beklager om innlegget ble litt rotete, her skrives det bare ut fra tankene!

Jeg har alltid blitt fortalt hvor viktig det er å bruke refleksvest når man går ute i mørket. Jeg har også fått med meg at det ikke er lurt å gå helt mørkkledd om man nå absolutt ikke har mulighet til å bruke refleks, av en eller annen grunn. Også har jeg skjønt det at sykler har like mye rett til å være på veien, som biler. . . I går kunne jeg tatt livet av en syklist. Ikke fordi jeg ikke fulgte med, eller fordi jeg kjørte for fort. Men fordi det ikke var gatelys der, syklisten var ikledd sort fra topp til tå, hadde hette på, manglet hjem, hadde droppet refleksvesten og gjorde plutselig et hopp fra siden av veien, til nesten midt på. Jeg har aldri hatt så høy puls i mitt liv, for jeg så jo ikke mannen før jeg var 7-8 meter bak han i 60km/t. Heldigvis lå jeg ikke over fartsgrensen og det kom ingen biler i mot på andre siden, men jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd.

For å kunne ferdes på veien med kjøretøy må man ha hatt opplæring og sertifikat. Hvorfor skal det ikke være likt for syklister da? De krever jo at bilistene skal dele vei med dem, men gang på gang ser jeg eksempler hvor syklister rett og slett ikke hører til på veien. Det finnes jo regler for dem også såklart, det er bare valgfritt om folk setter seg ned å leser dem før de hopper på sykkelen. Hvorfor kan det ikke bli påkrevd opplæring for syklister i likhet med alle andre kjøretøy?

Det deles ut sykkelsertifikat på skolene for å kunne få lov å sykle til og fra skolen. Dette synes jeg ikke er en dum sak. Om du skal få lov å ferdes på veien sammen med andre kjøretøy, burde du ha en lappe som sier at du er i stand til det og har hatt nødvendig opplæring. At du vet hvor du skal ligge på veien, hvordan du skal signalisere hvor du skal og vet hva sykkelen må være utstyrt med. Det er ikke bare barn som trenger å lære seg hvordan man skal sykle! For det skal ikke mye til for å omkomme i en bilulykke, og det skal i alle fall ikke mye til om ferdes på noe så lite som en sykkel. . .

En annen ting – man får bot om man mangler et lys på bilen eller ikke bruker bilbelte, men jeg ser ikke at politiet stopper syklister som mangler lys eller ikke har på seg refleksvest – sånn at bilister faktisk kan se at det er flere på veien. Det er heller ikke blitt påbudt med sykkelhjelm enda, (som jeg finner HELT utrolig i år 2015. . .) noe som kan redde liv like mye som et bilbelte. Om syklister absolutt skal dele veien med bilister – så synes jeg virkelig de skal ha like mye regler som bilister har. I alle fall med tanke på at de deler vei med blikkbokser på flere tusen kilo, og mange er så uoppmerksomme som de er.

Så vær så snill – dere som sykler på veien sammen med bilene. Sett dere inn i reglene på trygg trafikk, bruk refleksvest (!!), ha på hjelm og sykle helt til høyre på veien. At du plutselig vrir om styret og spretter ut i veien kan koste deg livet. 

________________________________________________________________________________

Del gjerne innlegget om du er enig.

De siste månedene har for meg vært veldig tunge. Jeg har slitt psykisk, og uten å ha vært hos en lege er jeg ganske sikker på at jeg har hatt depresjon (hilsen meg som setter diagnoser etter symptomer funnet på nettet) – og enda har det bare i en mye, mye mindre grad. Jeg tror det kommer av at jeg har stresset ekstremt mye i det siste og hatt det tungt, uten at jeg orker å brette ut om alt her, det blir for personlig for meg. Men når man har mye å tenke på og føler at hodet ditt bare er kaos, kommer det til et punkt der du bare slipper alt og rett og slett gir faen i alt til slutt. Dit kom jeg, der er jeg. Jeg sluttet å bry meg, noe som overhodet ikke er bra.

Det har vært spesielt tungt for meg siden jeg sliter ekstremt med å åpne meg og snakke med andre. Jeg klarer bare ikke. Dette har jo egentlig bare ført til at det ble verre etterhvert som dagene og ukene gikk. Men jeg blir alltid litt ekstra nedfor når det er vinter og mørkt også, i tillegg til at jeg har vært plaget med å være mye syk de siste månedene og fått diagnosen fibromyalgi. Men nå som det begynner å bli lysere tider blir jeg naturlig nok litt lettere til sinns, selv om jeg ikke kan gjøre stort med sykdommen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Spesielt tungt har det vært siden det har gått ut over alle jeg omgås. Jeg har hatt et humør som plutselig har gått fra topp til bunn på kun sekunder, og jeg har følt meg som en tikkende bombe. Jeg har ikke klart å være spesielt sosial, og ikke klart å være i settinger hvor jeg har vært nødt til å føre samtaler eller gjøre noe. Jeg har derfor kun vært hos for eksempel Tina, der jeg vet at jeg kan bare komme å være uten å måtte si noe, uten å måtte gjøre noe. Også har jeg konstant prøvd å gå med en maske, så godt jeg har kunnet.

For å skulle forklare best mulig hva som har foregått i hodet mitt, her er et innlegg jeg skrev i midten av januar men aldri postet. Det er sikkert mange andre som føler det slik jeg har gjort i det siste, og jeg har egentlig ingen trøst å gi. For meg gikk det bare over, jeg bare plutselig innså plutselig at “¨åj, nå har jeg gått i flere dager uten å ha det fælt”. Men noe jeg anbefaler alle er å snakke om problemene dine, få hjelp fra noen. Om det er familie, venner, lege eller psykolog. For DET hjelper. Åj, det er lenge siden jeg har skrevet noe personlig merker jeg. . .

Jeg føler meg helt alene, selv om jeg egentlig ikke er det. Jeg har jo masse venner, mange å være sammen med. Jeg vil jo at noen skal skjønne hva jeg føler og hvordan jeg har det. Men så klarer jeg ikke forklare hva jeg tenker og føler, klarer ikke sette ord på det. Jeg vil bare være alene, men samtidig vil jeg ikke det. Jeg vil jo ikke sitte alene i et mørkt rom med tankene mine. Jeg vil egentlig bare være sammen med folk hele tiden og få tankene bort, selv om de ikke blir borte likevel. Men for en liten stund, så er ting litt mer greit. Jeg har lyst til å dra langt vekk og ikke fortelle noen om det, bare dra å stenge alle ute. Ikke svare på noen meldinger eller telefonsamtaler. Jeg vil sitte alene, tenke og føle. Selv om jeg egentlig ikke vil det. Jeg vil jo være sammen med vennene mine hele tiden, ha noe å gjøre. Jeg føler meg nesten som to personer. I det ene øyeblikket er jeg smilende, glad og utadvendt. I det neste ligger jeg på sofaen i fosterstilling og surker. Jeg føler nesten at jeg ikke vet hvem jeg selv er lengre.

Så har jeg skrevet, slettet, skrevet, slettet. Lagret i arkivet og tenkt at jeg skulle poste det. I morgen. I kveld. Hatt så lyst å dele dette for at kanskje vennene mine skal forstå meg, men så har jeg ikke klart. For jeg er jo ikke en veldig åpen person, så naturlig nok er jeg ikke mer åpen på bloggen. Også vil jeg jo ikke at familien skal bekymre seg eller tro jeg har det helt forferdelig, for det har jeg jo ikke. Som alt annet går ting over og det er nok folk som har det verre enn meg. Jeg klarte omsider å åpne meg halvveis til Tina, og det hjalp veldig at jeg i alle fall hadde èn person som skjønte litt mer.

Jeg klarer å skrive dette nå fordi jeg føler meg bedre, og har hatt det bra en god stund. Også skriver jeg det for at folk som kanskje føler det samme skal skjønne at andre er i samme situasjon. Jeg liker i alle fall å lese om andre som har det som meg, da er jeg plutselig ikke alene. Det er kanskje vanskelig for folk å forstå hvorfor jeg har hatt det sånn siden jeg ikke skriver om det, men det blir for personlig og for mye. Men jeg føler i alle fall at ting faller på plass for meg nå, sakte men sikkert
– selv om jeg kanskje egentlig ikke har manglet noe som helst. 

Deler av dette innlegget har jeg hatt i utkast siden 2012, har helt glemt det av og egentlig med god grunn. Hadde ikke tenkt å poste det (sånn som alle andre bloggere sier, haha) men hvorfor ikke. Men jeg sitter konstant med en klump i halsen når jeg poster slike innlegg, innlegg “med mening”. Jeg er så redd for å glemme noe, redd for å se tilbake og tenke “faen, det skulle jeg skrevet. . .”, redd for at det skal bli feil og ikke sånn som jeg ønsket det. Men, man kan jo alltid gjøre noe annerledes, uansett hva. Så det er vel best å ikke tenke så alt for mye over det og bare skrive. Skrive og publisere.

______________________________________________________________________

Vi alle har opplevd mobbing en eller annen gang. Kanskje du var den som mobbet, kanskje det var du som ble mobbet, eller kanskje du bare rett og slett har sett på at noen ble mobbet. Selv kan jeg vel i grunnen huke av for alle disse alternativene, selv om jeg aldri har vært en direkte mobber selv. Jeg har vel mer, ja, plaget folk og kommet med kommentarer. For jeg var fæl å ta igjen da jeg var yngre når jeg selv ble plaget, og som oftest tok jeg igjen hver gang jeg selv fikk gjennomgå. Det har aldri stått på at snakketøyet mitt ikke skulle være i orden, haha. . . Men å huske at man har blitt pirket på store deler av grunnskolen, det unner jeg ingen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg flyttet jo fra Lofoten til Harstad da jeg var 12 år. Jeg flyttet bokstavelig talt fra en verden der alt var akseptabelt, til en verden der alt ble dømt. Husker jeg hadde fått noen røde striper i håret før jeg flyttet, synes det var såå fint og jeg var utrolig fornøyd. Helt til jeg fikk høre fra en av jentene i klassen at det var noe av det styggeste hun hadde sett. Husker enda skuffelsen og hvordan jeg med en gang sa at det var ett uhell og at det egentlig ikke skulle bli såå mye farge.

Så begynte jeg på ungdomsskolen og synes det var så skummelt. Jeg hadde enda ikke helt kommet inn i dette med hvilke klær som kunne brukes, men jeg prøvde i alle fall. De andre hadde fine, trange bukser, klær fra bikbok og alt det som var “in”. Jeg hadde noen klær fra bikbok, men ellers måtte jeg improvisere siden jeg ikke hadde all verden med penger. Jeg husker spesielt buksene, jeg måtte bruke en “vanlig” bukse med strekk rundt beina for at den skulle sitte, mens de andre hadde tettsittende bukser. Dette var noe som ble lagt merke til, og jeg husker jeg ble ledd av. Jeg gikk rett og slett ikke kledd etter den rette “dresscoden”.

Jeg har også opplevd å se jenter kaste bursdagsinnbydelsen fra meg. Den følelsen var ikke noe særlig. Vite at man har styrt og ordnet til for å feire bursdag, fikset alt for at det skulle bli bra – så ser du at innbydelsen blir kastet i søpla mens de ler. 

Da jeg var enda yngre husker jeg også en episode. Det var halloween. Jeg hadde ikke kostyme, så mamma klipte opp en stor, svart t-skjorte og laget kostyme av, sminket meg i fjeset og gjorde meg klar. Men det var ikke godt nok, jentene jeg skulle gå halloween med ville ikke gå med meg siden jeg ikke hadde “butikk-kostyme”. Heldigvis for meg ordnet det seg etter en stund, og jeg fikk gå likevel. Men er det noe som stikker i hjertet til barn – så er det å bli utelatt. Når man blir utelatt med vilje. Når man vet at man ikke er ønsket.

Jeg har heldigvis hatt gode venner hele tiden, både da jeg bodde i Lofoten og da jeg kom til Harstad fikk jeg venner ganske fort.

Men da jeg var 12 år var det ikke på langt nær like ille som det er for 12-åringer nå til dags. Jeg synes synd i de som er 12 år i dag og føler det på denne måten, for presset er desto større den dag i dag. 2006 var ikke ille i forhold til 2014. Jeg tror ikke jeg hadde taklet å skulle flytte som 12 åring til byen nå. For nå har du instagram, facebook, KIK og gudene vet hva de ikke bruker av sosiale medier og apper nå til dags, hvor de også får slengt kommentarer etter seg. Mobbing er ikke lengre forbeholdt skolen. Jeg ser daglig stygge kommentarer på instagrammene til små jenter på 11-12 år, kommentarer om at de ser ut som flodhester, at de er stygge og ellers kommentarer som rett og slett går på å rakke ned på hverandre. Men det er jo ikke kun jenter som kommenterer offentlig, for guttene kan være like gode.

Og som de jentene krangler nå om dagene! “alle mot 1” er noe jeg ser praktiseres veldig ofte, og som stikker veldig i hjertet å se. At èn jente skal måtte forsvare seg mot flere som rotter seg sammen, det er bare trist. Det er så unødvendig og slemt. Og det er jo ikke fornuftige krangler heller (ikke at krangler bruker å være fornuftig), det kan være noe så teit som “du hermer etter meg!!” eller “hvorfor gjør/sier du det?” som eskalerer seg til drittslenging.

Man må vel bare innse at uansett hvor mye man prøver, uansett hvor mye man håper, så får man ikke bort mobbing. Ikke 100% i alle fall. Men det betyr jo ikke at man ikke skal jobbe med seg selv og de rundt oss – for man kan jo faktisk gjøre en forskjell, uansett om det “kun” er èn person du får til å endre seg. Om man lærer barn at man skal dra hverandre opp, og ikke ned, så kommer vi nok langt. For sosiale medier kan være en bra ting når det kommer til å dra opp selvtilliten til unge jenter, men som oftest er det med på å gjøre det stikk motsatte. Jeg hadde nok aldri lagt merke til hvor ille det faktisk er, om jeg ikke hadde hatt søsken som er i den alderen. Det er så ofte jeg har hatt lyst til å ringe foreldrene til enkelte jenter, spørre dem om de er klar over hvordan de holder på, hva de legger ut, hva de skriver. Men forhåpentligvis har foreldre en viss anelse, og forhåpentligvis kontroll, over hva barna deres poster her og der. At foreldrene har passord tilgang til alt av chattesider og nettsteder barna er medlem, skulle nesten vært obligatorisk. Og jeg håper virkelig de fleste har det.

Jeg føler nesten at på nettet er man plutselig 18, når man egentlig bare er 12.