2007. Juni. Jeg hadde bodd nesten ett år i Harstad og hadde blitt kjent med nye folk. Men fremdeles var jeg kanskje “hun nye”. Siden jeg fyller år midt i juli skulle jeg feire bursdagen min før skoleslutt. Pappa hadde kjøpt inn nye hagemøbler og reisesenger, så jeg kunne feire på verandaen og ha overnatting etterpå. Jeg hadde med meg innbydelsene på skolen og inviterte en god del jenter. To av dem kastet innbydelsen i søpla mens de lo, når de trodde jeg ikke så på. Akkurat det har brent seg fast i minnet, og vil nok for alltid være noe jeg husker. Sammen med følelsen av skuffelse.
Dagen kom. Jeg tror 3-4 av de jeg hadde invitert, møtte opp. Det gjør oppriktig vondt å skrive om dette og på en måte “innrømme” det, selv om det alltid har vært ekte. Og jeg synes synd på meg selv. Eller, jeg synes ikke synd på MEG direkte, men på 12 år gamle meg i 2007. For jeg husker at det som gjorde meg mest trist etter den dagen, var tanken på at pappa hadde handlet inn nye møbler til bursdagen min – også hadde han egentlig ikke trengt det. Og jeg var flau. Flau over at de jeg hadde invitert ikke møtte opp eller ga beskjed om at de ikke kunne komme. Og jeg var lei meg. For at de ikke ville feire bursdagen sammen med meg.
Dette har gjort meg til en usikker person nå i ettertid når jeg skal arrangere ting. Jeg blir supernervøs for å invitere til for eksempel bursdag. Jeg ELSKER å ha bursdag og tanken på å feire bursdag. Men jeg er livredd for at folk ikke skal møte opp. Jeg feiret bursdagen min i helgen, og brukte over en måned på å invitere alle jeg ville. Fordi jeg var redd for at ingen skulle trykke på “skal”. Også blir jeg irritert på meg selv, og smålig flau, for at jeg har slike tanker.
Men så ble jeg ikke så flau når 3 stykk meldte avbud dagen før og jeg det eneste jeg tenkte var “jeg skjønte dette kom til å skje.” og jeg ville egentlig bare gråte. Den første hadde visst det i flere dager, men ventet til dagen før med å si i fra. Hun andre fikk plutselig noe som kom opp, noe som er forståelig. Og hun tredje ga ikke beskjed overhode, jeg måtte spørre. “Men hva betyr det om jeg sier i fra dagen før, eller en uke før? Jeg kan jo fremdeles ikke komme. Skal du liksom avlyse?”. Det som betyr noe, er hvis flere tenker samme tanken. Har man invitert 10 stk og 5 melder avbud dagen før, så sier det seg jo selv at man kanskje vil gjøre om på ting. Eller utsette det om mange nok ikke kan møte opp. Men da er man jo nesten avhengig av at folk sier i fra når de vet.
Og historien min fra 2007 er alt annet enn unik. Barn opplever dette stadig og jeg mener det er viktig at foreldre er obs på det, og følger med om barna deres blir invitert i bursdager. I mitt tilfelle var jeg heldig fordi noen møtte faktisk opp. Jeg vet at andre barn opplever at INGEN kommer og det er forferdelig trist. Man kan skjønne at livet noen ganger kommer i veien og noen helger er man opptatt med andre ting. Men det koster ingenting å si at hei, i dag passer det faktisk ikke for meg. Det koster ingenting å melde avbud. Jeg tror man er bortskjemt med alt for mange valg i dag. Det er for lett å si “kanskje” i frykt for at man skal låse seg, også kommer noe bedre opp. Men da er det nesten bedre å si nei.
