Jeg vil leve i en film. Jeg vil ha det så enkelt. Da jeg var 5-6 år hadde jeg en ganske enkel drøm om å bli prinsesse, sånn som jenta i alle filmene mine. Få meg en prins, bo i slott og ha tjenere, hester og alt man kunne drømme om. Jeg så på tegneseriene som realistiske, jeg trodde jeg kunne ha det slik når jeg ble voksen. Jeg visste ikke at filmene bare var tegnet, jeg trodde faktisk at det var ekte folk som levde sine ekte liv. SLIK ville jeg ha det. Selvfølgelig har jeg med tiden funnet ut at slik er det da ikke og at det skal ganske mye til for å kunne bli prinsesse, slik som jeg drømte om.

Hvorfor skal man “lure” barn slik? Hvorfor skal man få dem til å tro at verden bare er kjærlig? Hvorfor skal de tro at de kommer til å finne “prince charming” bare med å knipse? For slik er der jo aldeles ikke. Selvølgelig er det jo nedturer i filmer, men som alltid – en happy ending. ALLTID. Og de som tror det er slik i virkeligheten – de lever i fornektelse. Det er sjelden at vi ender opp med mr. Perfect når vi er i tenårene. Som oftest må man lete i flere år før man finner den rette, og helst gjøre 6-7 feil først.

I filmene er det ikke sånn. Jente møter drømmeprins – jente og drømmeprinsen blir forelset – gifter seg – lever lykkelige i alle sine dager. Hvorfor? Hvorfor kan det ikke bare være noen mellom der som ødelegger for alt? Noen som er forelsket i en av dem? Utroskap? Nei, for slikt kan det jo ikke være noe av. Nei huff, barn må jo ikke få vite at det finnet utroskap og løgn i verden, det hadde blitt for dumt.