I fjor var det veldig mye skriverier om barn som ikke ble bedt i bursdager, barn som ble holdt utenfor. Dette er nok dessverre et problem som har vært i mange, mange år, men som (om jeg får si det) HELDIGVIS har blitt blusset opp mer i media i det siste. Det er viktig å få frem slike ting, det er viktig at foreldre blir oppmerksomme på at slike ting faktisk skjer og kan gjøre noe for å forhindre det. Det er helt forferdelig at barn i barnehagealder skal oppleve å bli utestengt og ikke bedt i bursdager. Det er forferdelig at ikke alle skoler har felles regler når det kommer til bursdagsinvitasjoner, noe så enkelt som “enten ber du alle, eller så ber du ingen” kan da ikke være så vanskelig å gjennomføre? Jeg vet hvertfall at denne regelen hadde småsøskene mine hvertfall for noen år siden, og det burde være obligatorisk på alle barneskoler.

Enda verre er det å lese om barn som har sykdommer og ikke blir bedt i bursdag på grunn av det. FYSJ! Tenk å holde noen utenfor fordi de ikke er “normale” og få medhold hos foreldrene til å gjøre det. En sykdom gir ingen rett til å ekskludere, med mindre det er noe som er ønsket av foreldrene eller barnet. Jeg leste til og med at en mor hadde sagt at hun ikke inviterte et barn med sykdom fordi “det var vanskelig”. Det er ikke mye vanskelig, det er foreldre som gjør det vanskelig. Hva tror du det barnet følte da han ikke ble invitert? For tro meg, det går ikke hus forbi at en i barnehagen/klassen din skal feire bursdag.

// bildelink

Jeg har selv opplevd det å bli ledd av, jeg har opplevd å se folk kaste bursdagsinvitasjonene mine når de trodde jeg var gått. Det er ikke en god følelse å se folk le mens de kaster invitasjonen fra deg i søpla, det er ikke en god følelse å innse at folk ikke vil komme i bursdagen din. Det er ikke en god følelse å sitte igjen med dårlig samvittighet fordi mange ikke møtte opp i bursdagen din, enda det ikke er noe du kunne gjort med det.

Men enda verre må det være å sitte hjemme en fredagskveld og vite at nå sitter resten av klassen i bursdag, en bursdag du ikke var verdig å bli bedt i. Jeg har heldigvis ikke opplevd det, men jeg kan se for meg at det er noe som sitter i deg ganske lenge. Det går utover selvfølelsen din og kan ødelegge mye for deg videre i livet, om det er noe som gjentas. At et barn ikke går overens med èn person i klassen er ikke god nok grunn for ikke å be han/henne. Det er snakk om en stor gruppe med barn som møtes, de to trenger faktisk ikke å være så veldig mye sammen. Det er bare det å vite at man ikke blir holdt utenfor, for å være 1 av 20 som ikke bes er aldri kult. Det er ikke kult å måtte sitte sammen med alle de andre barna skoledagen etter bursdagen, og høre alle snakke om hvor bra bursdagen var. Bursdagen du ikke ble bedt i.

Det største problemet her er dog ikke barna, men foreldrene. Foreldre som ikke klarer å være tydelige nok og sette ned foten om det er èn eller to av 30 som barnet ikke vil invitere. Det er foreldrene som skal gi klar beskjed om at dette ikke er akseptabelt. For det er ikke “bare en bursdag” når man er i barnehagealder og barneskolealder, bursdag er nesten noe hellig når man er i den alderen. Det er virkelig en stor ting å dra på “fest”. Man kan vel egentlig bare leve etter regelen “gjør mot andre sånn som du vil at andre skal gjøre mot deg” når det kommer til dette. La barnet ditt be alle unntatt èn person i bursdagen sin, men da må du faen meg akseptere det når han vil være eneste som ikke blir invitert av noen andre. Hva skal du da si for å trøste han? Hva skal du da si når han kommer til deg og spør “hvorfor ble ikke jeg bedt i bursdagen?”?