Er det noe jeg unner – og misunner – barn, så er det stabilitet i livet. Jeg har ikke hatt en vond oppvekst eller hatt det særlig turbulent, så jeg mener det ikke på den måten. Det finnes barn som har det så mye mer ille, med alkoholiserte foreldre og dårlige leveforhold, så jeg skal vel egentlig ikke komme å si at jeg ikke har hatt stabilitet da jeg var mindre. Men akkurat det å kunne ha foreldre som holder sammen eller slippe å flytte så mye, det er noe jeg har savnet. Det er noe jeg skulle ønske for alt i verden at jeg hadde hatt, så lenge jeg har kunnet huske. Men samtidig, hadde mine foreldre vært sammen hadde jeg jo ikke hatt alle mine fire småsøsken den dag i dag. . .
Men jeg kan huske hvor kjipt det var å flytte langt fra pappa. Flytte langt fra venner. Flytte til en ny plass. Samtidig som jeg kan huske hvordan det var da jeg flyttet fra mamma. Flyttet fra vennene mine der. Til en helt ny, skummel plass med mange nye og skumle jenter. Jeg kan huske episoder jeg skulle ønske jeg kunne glemme. Jeg kan huske hvor redd jeg til tider har vært. Hvor mye jeg har grått. Det var ikke enkelt å være liten, og heller ikke enkelt å bli stor. Mange spørsmål har jeg hatt og store avgjørelser som hvor jeg skulle bo måtte jeg ta. Det har egentlig vært det aller verste, å måtte velge mellom mamma og pappa. . . For hvem vil vel det? Om de begge hadde bodd i samme by hadde det ikke vært like tungt, for da kan man jo bare dra på besøk etter skolen. Men når det så lenge jeg kan huske har vært minimum 4 timer mellom dem, så blir det fort litt vanskeligere.
__________________________________________________________
down memory lane. . .
