– Jeg har tidligere gått til psykolog i 4 år, fra 7. – 10.klasse. Dette var jeg sykt flau over, siden ingen av mine andre venner eller bekjente gjorde det. Jeg holdt det hemmelig og brukte som unnskyldning at jeg hadde forsovet meg, når jeg kom for sent til timene etter å ha vært der.
– Og jeg har i grunn bare vært ordentlig forelsket èn gang i hele mitt liv, resten har jeg vel bare vært veldig betatt av.
– Synging har alltid vært en slags side-hobby for meg, og jeg synger så å si alltid. Jeg har gått i forskjellige kor fra jeg var 3-4 år til jeg var 12 år, både kirkekor og barnekor, og jeg elsket det!
– Jeg har flyttet 8 ganger siden jeg var 6 år. Har bodd i Jessheim og Asker, tre plasser i Lofoten og tre plasser i Harstad.
– Jeg har jobbet siden slutten av 2008, da begynte jeg sånn smått å jobbe på Nor Style. Fikk også sommerjobb og litt småjobber på KID interiør etter at jeg var utplassert der i 2009-2010.
– Jeg har i lengre tid trodd at jeg lider av depressjon. Jeg er ofte lei meg, gråter, og kan plutselig bli skikkelig depressiv og bare sitte å surke over alt, og dette er flere ganger i uken. Jeg var faktisk så nedfor en periode at jeg ikke ville leve lenger, men dette er en liten stund siden og det hadde skjedd noe som gjorde at jeg ble veldig satt ut. ALL OKEY NOW!!
– I en periode var jeg redd for at jeg kanskje hadde en form for spiseforstyrrelser. Jeg kunne gå en hel dag uten å spise, og når jeg først spiste noe ble jeg kvalm og måtte spy. Jeg trodde også at det å ikke spise skulle gjøre at jeg ble tynnere, så jeg prøvde å unngå å spise når jeg kunne det.
– Jeg eier ikke selvtillit i det hele tatt og er overhode ikke fornøyd med meg selv, ikke med noe som helst. Selvtilliten min har bare blitt dyttet lenger og lenger ned opp i gjennom årene etter en del “mobbing”, og jeg har gjort en del for å prøve å føle meg bedre, som å smile, le og virke generelt positiv hele tiden. Jeg føler uansett at jeg er sykt negativ all the time, og jeg skjønner rett og slett ikke hvordan vennene mine klarer å være sammen med meg til tider – de er bare helt fantastiske! Jeg skal heller lære meg å sette pris på meg selv, og den jeg er.
Jeg føler på en måte at dette ble et “klage” innlegg, men jeg føler også at jeg bare var nødt til å få skrevet alt dette ned.. Har vært usikker i flere uker om jeg skulle poste dette, eller ikke. For hva er vel det værste som kunne skje om jeg gjore det? Jeg vil jo overhode ikke at folk skal synes at jeg bare surker over livet mitt, og hvor fælt jeg har det, fordi sånn er det jo ikke! Så for å få det klart har jeg laaangt i fra et helt forferdelig liv – bare så det er sagt. Jeg har fantatiske venner og en helt fantastisk familie som jeg elsker over alt! Så, om jeg kommer til å angre på at jeg har postet dette finner jeg vel fort ut av.
